Homeopati

Homeopati er en veldokumentert naturmedisinsk behandlingsform som har blitt praktisert i over 200 år.

Idag er homeopati utbredt i store deler av verden, kan nevnes at:

• ca 22% av alle EU borgere bruker ofte homeopatisk behandling og homeopati praktiseres i 40 av 42 europeiske land

• I Frankrike bruker 1/3 del - dvs ca 18.000 - av de allmennpraktiserende legene homeopatiske medisiner på sine pasienter (Norge har ca 5.000 alimenn leger)

• i England er homeopati en del av det offentlige helsevesen, det finnes fem homeopatiske sykehus og allmennlegene henviser ofte pasientene til homeopat

• i Tyskland er homeopater offentlig godkjennte, 20% av legene har tilleggsutdanning i homeopati og en rekke sykehus benytter homeopatiske medisiner

• ca 60% av alle skotske leger foreskriver homeopatiske medisiner til sine pasienter.

• India har ca 180.000 praktiserende homeopater (dvs èn pr 5.500 innbygger) og ca 180 homeopatiske sykehus

• Homeopati er en del av det offentlige helsevesenet i mange andre land eksempelvis Brasil, Chile, Mexico, Pakistan og, Cuba

Homeopatisk behandling har som mål å:

- revitalisere pasientens egen evne til helse

ved hjelp av individuelt valgte homeopatiske medisiner

som skal passe pasienten som nøkkelen i en lås

ut fra et holistisk perpektiv -

dvs, med hensyn til hele mennesket.

- Alle levende vesener kan i teorien få hjelp av homeopatisk behandling

Homeopater behandler ofte barn og voksne i alle aldre

og noen hus- og kjæledyr.

Naturmedisinsk behandling

 Homeopatisk medisin lages av stoffer fra naturen som for eksempel ekstrakt av læge urter, mineraler og grunnstoffer og mere eksotiske stoffer som slange- og maurgift og delfinmelk.

- Felles for alle stoffene er at de under fremstilling til homeopatiske medisiner blir fortynnet i mange omganger - dette kalles homeopatisk potensering.

Gjennom denne prosessen blir selv stoffer som er giftige i naturen til medisiner uten bivirkninger.

- Fremstillingen av homeopatisk medisin blir i dag kontrollert etter samme krav og retningslinjer som skole-medisin (GMP - general medicin practice).

Homeopatiske medisiner er registrerte legemidler og selges derfor kun gjennom apotek.

Homeopatiske middel er uten bivirkninger ved riktig bruk

Individuell behandling

 - Homeopati er en individuell behandlings form - noe som innebærer at 10 pasienter

med hodepine kan behøve 10 ulike homeopatiske medisiner - da de opplever sin hodepine forskjellig og er ulike som personer.

Homeopatens oppgave er å lese ut fra pasientens aktuelle symptomer, tegn og personlighet et passende homeopatisk middel.

Når det homeopatiske middelet stemmer godt med pasienten - virker medisinen som "nøkkel i en lås".

Dette er det homeopatiske prnisipp - like boter like. Potenseringen - fortynningen - av medisinen ble utviklet for å minske bivirkningene for pasienten.

- Jo bedre homeopaten forstår pasienten, jo bedre er han/hun i stand til å finne et dypt virkende homeopatisk middel.

Målet med behandlingen

 - Ved de fleste kroniske og tilbakevendende helseplager kan vi regne med at immunforsvaret vårt, av en eller annen grunn, ikke får gjort den jobben det ønsker. Årsakene til dette kan være mange.

Vi tenker oss at årsaken kan være energetiske blokkeringer på ulike plan som hindrer immunforsvaret å utføre det arbeidet det gjerne vil gjøre.

Når hindringer heves kan immunforsvaret få arbeide videre med det det kan - skape helse.

Første gang hos homeopat

 - Førstegangs-konsultasjonen foregår i form av et dybdeintervju som det settes av to timer til for voksne og en time for barn opp til 16 år.

Tiden nyttes til å nedtegne et detaljert bilde av pasientens symptomer, tegn og helsehistorie.

For - jo bedre homeopaten kan forstå pasienten - jo bedre er han i stand til å finne et dyptvirkende homeopatiske middel.

Oppfølgende behandling

 - Til oppfølgende behandling beregnes en time til voksne og 30 min til barn.

Hvor ofte og hvor lenge pasienten behøver å gå i behandling er avhengig av flere faktorer, men en tommelregel sier at jo lengre man har hatt helseplagen - jo lengre kan det bli nødvendig å følge opp behandlingen.

Mest vanlig kommer pasienten  inn til oppfølging hver 2.- 4. uke - men alltid etter behov.

Forskning

 - Det finnes i dag en god del forskning på homeopati og stadig mere kommer, men fortsatt mangler det midler til å gjennomføre de store undersøkelsene.

Så langt kan ikke forskningen entydig forklare hvorvidt homeopatisk behandling har en medisinsk effekt, men

Nasjonalt forskingssenter innen komplementær og alternativ medisin ved Universitetet i Tromsø (NAFKAM) fastslår at

70-80% av de som bruker homeopati opplever å bli hjulpet.

- Les om mere forskningen på:

- Forskningsdatabase på homeopatisk medisin

- Nasjonalt Forskningssenter innen Komplementær og Alternativ medisin ved Universitetet i Tromsø (NAFKAM).

- Et eksempel på nyere forskning er en større undersøkelse fra Bristol i England, hvor de fra 1997 til 2003 fulgte opp 6500 pasienter hos homeopater, den sier at over 70% av pasientene mener at de følte seg bedre, eller mye bedre i forhold til de helse plagene de søkte hjelp for.

Les mer om forskning

Les mer om homeopati

Homøopati i leksikon

HOMEOPATIENS HISTORIE

Homeopatiens historie startet for rundt 200 år siden da den tyske legen og

farmasøyten Samuel Hahnemann (1755-1843) begynte å stille spørsmål ved

samtidens medisinske praksis.

Dr. Hahnemann nøt stor anerkjennelse fra sin samtid frem til han åpent begynte å uttrykke bekymring for de sterke bivirkningene pasientene utviklet fra behandlingen legene ga dem.

Store doser giftige stoffer, som kvikksølv, arsenik og årelating er blant de vanlige behandlinger som Hahnemann ikke lenger kan fortsett å utsette pasientene sine for.

Etter en tid kan han for sin samvittighet skyld ikke fortsette legegjerningen og stenger sin praksis.

Da blir han frosset helt ut av det gode selskap.

Særlig er det medisinprodusentene som vender ham ryggen.

Sammen med en gruppe elever begynner han nå å eksperimentere med andre nye og gamle medisinske prinsipper.

Blant annet prøver de ut likhetsprinsippet - like boter like - som virker lovende. Ved en tilfeldighet finner han på denne vei at mange stoffer har en medisinsk virkning selv ved de laveste fortynninger. Med denne erkjennelsen er egentlig den moderne homeopatien født.

Men det er nå ikke lenger mulig for Dr. Hahnemann å praktisere medisin i Tyskland. Heldigvis har han på dette tidspunkt fått tilhengere i Frankrike som henter ham til Paris hvor han etter kort tid er en anerkjent homeopat lege i sitt nye hjemland.

Derfra har homeopatien spredt seg rundt til resten av verden.

Bilde over er fra en minnestøtte - Hahnemann Memorial ved Scott circle, i Washington DC

og under fra gravstøtten i Paris, æreskirkegården Cimetière du Père-Lachaise.

Maleri av Alexander Beydeman (1826—1869) viser hvordanman tenkte seg at Samuel Hahneman hans støttespillere ser med forferdelse på datidens leger i praksis

Antroposofisk medisin

 - Den Antroposofiske medisinen er en noe yngre tradisjon enn homeopatien.

Her plasseres pasienten midt i kosmos som det eneste åndelig erkjennende vesen - som også må ha et bevist forhold til sykdom og lidelse.

- Antroposofisk medisin har mange sammenfallende trekk med homeopatien, men også prinsipper og medisiner som utvider og kompletterer den.

Antroposofi betyr - kjærlighet til kunnskapen om mennesket.

"Åndelig vekst og utvikling hadde vært umulig for mennesket uten sykdommen som mulighet" sier Antroposofiens opphavsmann Rudolf Steiner.

"Sykdom er alltid privat undervisning med Gud", sier den Antroposofiske legen Michaela Glôckler.

Les mer om Antroposofisk medisin:

Vidarkliniken - Et antroposofisk sykehus i Sverige

Antroposofisk_medisin

___________________________________________________________________________________________________________________

Om homøopati fra net utgaven til Store Norske Leksikon:

Homøopati. (av homøo- og -pati), alternativ behandlingsmåte i medisin som kjennetegnes ved at de medisinene som brukes i behandlingen skal frembringe de samme symptomene som pasienten har. Homøopati skal være den alternative behandlingsmetoden som har lengst tradisjon og som er best innarbeidet i vestlig kultur som et alternativ til deler av kunnskapsbasert medisin.

Homøopatien er i liten grad akseptert innenfor kunnskapsbasert medisin, hovedsakelig av to grunner: a) Man kan vanskelig akseptere at et medikament kan virke når det er så fortynnet at alle molekylene er borte. b) Det savnes gode, vitenskapelige undersøkelser som viser en effekt av det homøopatiske preparatet.

Behandling

Homøopatisk behandling regner med at legemidlene virker indirekte ved å gi svake stimuli (informasjoner) til kroppens styringssentre og dermed stimulere kroppens egne reguleringsmekanismer på en slik måte at motstandskraften mobiliseres optimalt. Dette skal i sin tur føre til at kroppen kan sette i verk akkurat de tiltak som fører til best og mest varig resultat. En forutsetning for at homøopatisk behandling skal virke, skal være at kroppens reguleringsmekanismer er intakte så en liten stimulus kan føre til en riktig respons.

Det legges vekt på å vurdere fysiske symptomer, følelsesliv og mental funksjon som et hele. Oppmerksomheten er konsentrert om hele det syke mennesket og ikke bare den enkelte sykdommen.

Pasientens samlede symptomer kalles et symptombilde. Hos noen pasienter må man forsøke flere medisiner før man finner den som passer pasientens symptombilde best. Når denne er funnet, kan denne ifølge homøopatene ha en effekt som en individuell universalmedisin for de fleste av pasientens plager. En slik medisin har ikke bare en forebyggende effekt, men skal også kunne virke positivt på allmenntilstanden. Homøopatiske medisiner selges i Norge på apotek og må ikke forveksles med helsekostprodukter eller urtemedisin. Man bruker som oftest melkesukkertabletter gjennomtrukket av ulike homøopatiske medisiner. Derfor ser medisinene like ut: små hvite piller.

Homøopatiske medisiner brukes like mye ved fysiske som ved psykiske lidelser. De brukes til mennesker i alle aldre og ved både akutte og kroniske sykdomstilstander. De brukes også i veterinærmedisin.

De homøopatiske medisinene fremstilles ved en prosess som kalles potensering. Selve potenseringen er en trinnvis fortynning hvor effekten etter teorien skal overføres fra utgangsstoffet til løsemiddelet. Styrken på de homøopatiske preparatene benevnes etter fortynningsgraden. Et preparat med styrke D6 (sjette desimalpotens) regnes som en lav potens og inneholder en fortynning av utgangsstoffet på 1:1 000 000. De vanligst brukte potensene er D6, D12, D30, D200, 1M, 10M, 50M og CM, nevnt fra de lave til de høyeste potenser. Ved potenser over D24 skal det ikke lenger være mulig å påvise molekyler av det opprinnelige stoffet, i følge homøopatene er det da løsemiddelet som må bære effekten videre. Effekten i utgangsstoffet blir på uforklarlig vis overført til løsemiddelet. Dette har ingen aksept i kunnskapsbasert medisin. Homøopatene har gjennom tidene brukt flere modeller for å forklare dette, fra esoteriske modeller til kvantefysikk, uten at det kan dokumenteres.

Produksjon av homøopatiske medisiner følger strenge regler og nøyaktig kontroll. Både GMP, Good Manufacturing Practice og GLP, Good Laboratory Practice, følges her som i vanlig legemiddelindustri. I tillegg er det lagt stor vekt på å eliminere ulike forurensningskilder. Det finnes to EU-direktiver som beskriver produksjon, merking og forpakning av homøopatiske midler, et for veterinærhomøopati og et for humanhomøopati.

Utbredelse

Det finnes homøopatiske sykehus i Tyskland, Frankrike og Storbritannia. Bare i Storbritannia er det 5 homøopatiske sykehus. Flere land tilbyr leger en etterutdanning på 2–3 år i homøopati. I Tyskland er det over 3000 leger som arbeider med homøopati som en av sine hovedterapiretninger, i Frankrike får ca. 200 nye leger utdannelse hvert år. Man regner med at det er omkring 20 000 leger som arbeider med homøopati i Europa. Homøopatisk medisin har også stor utbredelse i USA, Sør-Amerika, Russland og India. I flere land er homøopati et universitetsfag knyttet til medisinske fakulteter eller egne høyskoler.

I Norge er homøopater den største gruppen av utdannede alternativmedisinere, de fleste er organisert i Norske Homeopaters Landsforbund, den eldste av de alternativmedisinske yrkesorganisasjonene.

Homøopattittelen er ikke beskyttet i Norge og det er ingen godkjenningsordning.

Historikk

Hippokrates (ca. 460–377 f.Kr.) postulerte at «sykdom elimineres gjennom midler som kan fremkalle lignende symptomer». Paracelsus (1493–1541) hevdet også at «det samme må helbredes med det samme: Similia similibus curentur».

Først med den tyske lege og farmasøyt Samuel Hahnemann (1755–1843) ble homøopatien satt i system. Hahnemann opplevde mange av samtidens medisinske behandlingsmetoder som bl.a. årelating mer skadelig enn gavnlig. Han behersket 8 språk og brukte sine språkkunnskaper til å oversette medisinsk litteratur. Oversettelsen av dr. William Cullens A Treatise on Materia Medica førte til oppdagelsen av det homøopatiske prinsipp. I dr. Cullens legemiddelhåndbok stod det at kinin foruten å kurere malariafeber også fremkalte malarialignende symptomer. Hahnemann hadde praktisert i et sumpmarkområde og hadde god erfaring med kinin ved malaria. Han syntes derfor det var merkelig at kinin kunne fremkalle plager som lignet malaria. Han besluttet seg for å teste dette ved å ta litt kinin. Til sin forbauselse utviklet han febersymptomer. Disse forsvant så snart han sluttet å ta kinin. Etter et opphold tok han igjen kinin, denne gang sammen med noen av sine familiemedlemmer og kolleger. Alle utviklet samme symptomer. Dette forunderlige fenomen opptok Hahnemann sterkt, det at et middel som var effektivt mot en sykdom, på samme tid fremkalte sykdommens symptomer hos friske mennesker. Han begynte å undres på om han hadde snublet over et hovedprinsipp bak alle legemidlers virkning. Han utførte så, sammen med kolleger, nitide forsøk over 6 år før han publiserte sine oppdagelser om likhetsloven. Etter ytterligere 13 år, da han brukte medikamentene i sin opprinnelige form, begynte han med bakgrunn i sin farmasøytutdannelse å eksperimentere med ulike doseringsmetoder. Det var da han oppdaget den spesielle fortynningsmetoden som han kalte potensering.